«Tapper teknologiutviklingen samfunnet for empati som er nødvendig for et velfungerende samfunn?» spør vår konsulent Erlend Vestre. Han blogger fast på dagensperspektiv.no, og skriver denne gangen om om empati og teknologi.
Artikkelen er publisert på DagensPerspektiv.no, 6. november 2017
SYNSPUNKT: Appen Sarahaha får for tiden oppmerksomhet som «mobbeappen» Sarahaha. Formålet med appen er å få «ærlige» og anonyme tilbakemeldinger fra ansatte og venner. I stedet brukes appen til å sende trakasserende meldinger til andre, uten at mottakerne vet hvem som har sendt meldingen. Andre apper, som Jodel, brukes også til å trakassere andre anonymt. Forskning indikerer at utstrakt bruk av sosiale medier kan resultere i redusert empati, med påfølgende negative konsekvenser for samfunnet
Forskning viser en markant og akselererende nedgang i målt empati blant amerikanske collegestudenter siden 1979. Samtidig øker antallet studenter som scorer på narsissisme. Empati kan forstås som evnen til innlevelse og forståelse av andre mennesker. Empati er viktig for etablering av fungerende sosiale relasjoner og dermed en viktig forutsetning for vår evne til å danne menneskelige samfunn og til å jobbe sammen for å overleve. Narsissisme innebærer derimot selvopptatthet og redusert eller manglende evne til nettopp å innta andres perspektiv. Fallene empati blant collegestudenter er et fenomen som er såpass ferskt at det svekker grunnlaget for å komme med bastante konklusjoner om årsaksforhold. Forskning tyder likevel på at teknologiutviklingen kan være en av forklaringene på denne utviklingen.
Forskerne peker på at teknologi bidrar til et informasjonssamfunn der vi oversvømmes av informasjon, et effektivitetsorientert samfunn med økt press for effektivitet og tempo og et selvopptatt samfunn som får sin næring gjennom sosiale medier.
Forskning tyder på at sosiale media bidrar til isolasjon og selvopptatthet. Sosiale medier blir en arena for utvikling av selvopptatthet i form av posering, redigering av selvbildet og bekreftelse gjennom likes. Sosiale medier har gjort det mulig for oppvoksende ungdom å kommunisere til et stort publikum uten noen gang å se kroppsspråket, ansiktsuttrykket eller de psykiske reaksjonene til de som de kommuniserer til. Forskning på nettmobbing viser at de digitale kommunikasjonsformene filtrerer bort menneskelig reaksjon, slik at aggressorene ikke kan sette seg i offerets sted, og dermed er uvitende om virkningen av ordene deres. Sosiale media bidrar dermed til redusert empati fordi det fremmer dyrking av eget selvbilde og filtrerer bort forståelsen for sammenheng mellom egen atferd og andres opplevelse av den.
Forskning tyder på at sosiale media bidrar til isolasjon og selvopptatthet
Vår evne til innlevelse og forståelse av andre mennesker styrkes hvis vi har tilstrekkelig tid til å reflektere over hvordan vi kan møte andre mennesker på en empatisk måte. Utviklingen i samfunnet går i den motsatte retningen. Alt skal gå raskere, drevet i ikke ubetydelig grad av teknologi som skaper forventning om økt tempo og effektivitet. Tid er et knapphetsgode. Og den stadig knappere tiden fylles med en stadig økende mengde informasjon som muliggjøres av teknologiutviklingen. Evnen til å holde fokus og gå i dybden erstattes med stadig skiftende fokus og skraping på overflaten. Vi har dermed mindre tid til å være empatisk og har lettere for å kjede oss hvis det ikke «skjer» noe hele tiden.
Hvis økt bruk av teknologi for menneskelig samhandling i et samfunn, der alle skal prestere mer og der alt går stadig fortere, resulterer i redusert empati, vil det representerer flere utfordringer for samfunnet vårt. Empati er en forutsetning for tillit og trygghet i relasjonen mellom mennesker, noe som er avgjørende for vår fysiske og mentale helse. Det gir barna gode rammer for personlig utvikling og læring. Det er nødvendig for effektive team, godt samarbeid og utvikling av kompetanse i arbeidssituasjonen. Det er nødvendig for å opprettholde konkurransekraften til samfunnet, fordi konkurransekraft forutsetter innovasjon som igjen forutsetter nysgjerrighet på andres kompetanse og synspunkter og en vilje til å prøve og feile. Nysgjerrighet og aksept for å feile i jakten på innovasjon trives der det er trygghet og tillit, det vil si der hvor det er tilstrekkelig empati. Høy tillit i virksomheter øker sannsynligheten for vekst og lønnsomhet. Et fall i empati truer derfor samfunnets funksjonsdyktighet, virksomheters overlevelsesevne og enkeltindividers mulighet for å leve et godt og meningsfylt liv.
Det er ikke gjennomført tilsvarende undersøkelser om empati i Norge. Norge er også forskjellig fra USA. USA er i atskillig større grad preget at konkurranse og fokus på individuell suksess. Tillitsnivået i samfunnet er vesentlig høyere i Norge enn i USA, hvilket indikerer en større tro på at de rundt oss ser oss og tar hensyn til oss i sine handlingsvalg. Men teknologiutvikling og alminnelige menneskelige egenskaper gjelder også i her. Tempoet og informasjonsmengden er sterkt økende også i Norge. Hvis trenden som er målt i USA etter hvert gjør seg gjeldende i Norge, må vi spørre oss hva vi kan gjøre for å motvirke de negative konsekvensene.
I debatten om bruk av kunstig intelligens for automatisering av oppgaver pekes det på frigjøring av tid som en viktig gevinst. Den frigjorte tiden kan brukes til å håndtere de mer komplekse problemstillingene enda bedre, til økt innovasjon og til en mer effektiv organisasjon gjennom mer tid til samhandling mellom menneskene i organisasjonen. Uttak av disse effektene forutsetter empati. For å få til det er det ikke usannsynlig at virksomhetene i fremtiden systematisk må investere i utvikling av medarbeidernes empatiske evner for å få til den nødvendige samhandlingen. Her kan teknologiutviklingen bidra positivt. Spillteknologi og virtuell teknologi kan brukes til å stimulere utviklingen av empatiske evner, for eksempel til å utvikle rollespill der en selv kan oppleve hvordan det er å bli utsatt for ulike typer atferd fra andre. Slik simulering kan brukes både i skole for å utvikle elevenes empatiske evner, og på arbeidsplassen for å trene på bruk av empati i konkrete arbeidssituasjoner. Så fremt ikke utviklingen resulterer i at maskinene får oss mennesker til å bruke den frigjorte tiden til å løpe enda raskere.